Nr. 100: Street Fighter The Movie!

Jeg vet det har vært en stund siden jeg kom med en ny anmeldelse til Gode Retrospill, men det er fordi jeg har vært litt opptatt i det siste, hatt sommerferie og vurdert på hva jeg skal anmelde som det hundrede innlegget mitt.
Det jeg har bestemt meg for å anmelde er en film basert på et videospill, noe som gjør at denne anmeldelsen blir veldig spesiell fordi teknisk sett så anmelder jeg videospill her og filmer på Movie Marathon, men siden filmen er basert på et videospill så kan man kalle filmen for en "Videospillfilm."

Filmen er basert på videospillet "Street Fighter 2" som er fightingspill der to spillere slåss mot hverandre med forskjellige angrep og trykker man på spesielle knappekombinasjoner, så kan man utføre et spesialangrep som hjelper deg i kampen. Spillserien Street Fighter av Capcom er i dag en favoritt blant mange og det har kommet mange oppfølgere siden. PS: Street Fighter 1 finnes, men på TurboGrafix 16.
Nok om det, for ellers kommer jeg aldri i gang med å anmelde filmen Street Fighter The Movie som er fra 1994.

Filmen inneholder for det første ikke så mye street fighting, for det andre så inneholder filmen alle personene man kan spille som i Street Fighter 2 som f.eks. Guille, M. Bison, Zangief osv. og for det tredje så er Guille spilt av Jean Claude Van Damme som på en måte er en fransk utgave av Arnold schwarzenegger. Jean er ikke fullt så god i denne filmen, men han er litt underholdene pga hans aksant og hans rare personlighet under filmen. Han spiller litt over-the-top for å si det sånn.

Filmen handler om at Guille og noen andre Street Fighter folk som f.eks. Chun Li, Ken, Ryu, Balrog og E. Honda Prøver å stoppe M. Bison fra å ta over verden (sånn typisk James-Bond-aktig-plott-greie). Mer enn det skal jeg ikke røpe pga. det er egentlig filmens plott.
Det er fight scener i filmen, men ikke akkurat "Street Fighting." De andre Action scenene som involverer eksplosjoner og sånt er greit nok, men de er ikke spektakulære (m.a.o. noe vi ikke har sett før). Det er også en del plotholes i filmen som gjør at filmen går nedoverbakke, men det som gjør at filmen er verdt å se er på grunn av M. Bison spilt av Raul Julia. Raul Julia får til å spille rollen sin som en typisk filmskurk, men på en litt mer morsommere og overdramatisk måte. Han er egentlig den beste skuespilleren i filmen, de andre er enten Ok eller dårlige.

Det er ellers ikke så mye mer å nevne enn dett bortsett fra at filmen har også en del gode og dårlige vitser. Som F.eks. denne: Det er en scene i filmen hvor noen av Street Fighter folka ser på en TV som viser en Lastebil med sprengstoff som plutselig ruller nedover mot kameraet. Det de ikke vet er at det er den samme lastebilen som kommer mot dem i virkeligheten, så plutselig roper Zangief "Quick! Change The channel!"

Konklusjon: Mange sier at filmen er dårlig, men jeg synes at filmen er en guillty pleasure å se på. Noen skuespillere er Ok og noen er dårlige, men samtidig underholdene å se på. Raul Julia og Jean Claude Van Damme som M. Bison og Guille synes jeg er de to mest underholdene av alle pga. måten de spiller figurene på. Og så liker jeg filmen pga. noen av de få gode vitsene og de noen greie actionscenene. Hvis du er nysgjerrig nok, så kan du definitivt sjekke ut filmen, men bare hvis du vet hva Street Fighter er og har virkelig lyst på en god latter.
Karakter: 5/10 (I Gode Retrospill Karakter som går fra 1 til 6, så er det ca. 3+ eller noe).

Nå blir det ikke flere innlegg dessverre før til Desember fordi jeg vil prøve å fokusere på flere innlegg til Movie Marathon enn med den sneglefarten jeg har der nå. Vi ses til Desember!

Worms: United and Reinforcements (DOS).

Worms: United and Rainforcements var et av de første videospillene jeg spilte da jeg var barn, så den bringer mange nostalgiske minner. Spillet ble utgitt på de første Windows PC'ene ved navn DOS (Disc Operation System) og spillet er fra 1996. Er spillet bra? La oss finne det ut!

Spillet er for det meste en blanding av både et krigspill og sidescroller. Målet er å få drept alle dine motstanders spillere før spilletiden er ute. Du spiller som marker og for å få drept dine motstandere så bruker man en rekke forskjellige våpen som f.eks. en Bazooka, Håndgranater, Bananbomber, Raketter osv. Hver av dine marker har 100 liv og du kontrollerer ca. 4-5 marker på hvert lag og man kan få tak i mer liv og våpen ved å gå bort til en kasse som dukker opp tilfeldig i spillet. En siste ting med gameplayet som er å nevne er at man kan selv velge hvilket type brett/bane man vil slåss på.
PS:man må også være obs. på når du skyter fordi spillet viser deg en hvor sterkt og hvor vinden blåser, noe som gjør at man må tenke litt før man skyter.
Spillets grafikk er veldig nostalgisk, noe som er fint for retro-gamers som f.eks. meg selv. Lydeffektene og bakrgunnsmusikken i spillet er fantastisk og høres realistisk ut. Du spiller forresten ikke med en håndkontroll i spillet, men med keyboardet til PC'en.
Det som er gøy og bra med spillet er at kontrollen i spillet er perfekt og fungerer fint. Gameplayet er morsomt og dersom man sprenger et landområde, så blir den delen du har sprengt borte, så banen blir også mindre og utfordrene. Banene/brettene er kreative og dresom man spiller med flere folk, så kommer dere til å få en kveld dere ikke kommer til å glemme. Tro meg, spillet er gøy.

Konklusjon: Det er egentlig ingenting som er dårlig med spillet for å si det rett ut. Spillet har en fin blanding av både krig og sidescroller og spillet er gøy å spille pga kreative brett/baner og gameplay. Jeg anbeflaer spillet til de som liker krigspill og sidescrollers.
Karakter: 6

Donkey Konga 2 (GCN).

Etter suksessen med det første det første Donkey Konga spillet, så kom "Donkey Konga 2" et år senere. Spillet ble utgitt i 2005 til Europa, men er Donkey Konga 2 er bedre enn Donkey Konga 1? Når anmeldelsen er over så vet du nok svaret allerede.

Det er egentlig ikke så mange forskjeller i Donkey Konga 2, bortsett fra at Donkey Konga 2 har 30 nye sanger og at multiplayer mode er litt bedre enn det første. For å spille spillet og gjennom en sang så bruker du Donkey Konga trommesettet. Når en rød tromme dukker opp på skjermen, så slår du på høyre tromme, gul tromme så slår du venstre, lilla så er det begge samtidig og en lyseblå tromme betyr at man klappe i hendene. I Single-player mode så gjelder det å spille gjennom en sang så godt man kan... Som jeg så i sta, det er ikke så mange forskjeller i gameplayet mellom Donkey Konga 1 og 2.

Spillets grafikk er litt bedre enn Donkey Konga 1, men ikke mye og lyden fungerer greit.
Det eneste som jeg synes er dumt med spillet er at klappesensoren er for følsom (akkurat som i Donkey Konga 1, så det var ikke blitt forbedret) og sangene i spillet blir man lei av etter å ha hørt dem, så mange ganger. Det er heller ingen sanger fra AC/DC, Motörhead eller fra noen gode band i spillet, det er for det meste bare sosse sanger å slikt. Det er i det minste noen sanger fra Super Smash Bros. Melee, men det hjelper ikke mye på moroa.

Min konklusjon er at spillet er altfor likt det første, sangene og sensoren i spillet er fremdeles ikke forbedret, så Donkey Konga 2 føles ut som en ikke helt 100% god re-make av Donkey Konga 1. Donkey Konga 2 er i det minste et greit spill, men jeg synes fremdeles det burde vært noen sanger fra f.eks. AC/DC, Motörhead eller andre kjente rocke-band.
Det er egentlig ingen flere Donkey Konga spill bortsett fra Donkey Konga 3, men det spillet ble bare utgitt til Japan.
Donkey Konga 2's karakter: 4-

Super Monkey Ball 1 (GCN).

Du husker sikkert min anmeldelse om Super Monkey Ball 2? Grunnen til at jeg anmeldte den først var fordi jeg ikke hadde 1'ern, men nå som jeg endelig har fått tak i den og spilt spillet, så er det endelig på tide å si hva jeg syntes om det første Super Monkey Ball spillet. Spillet ble utgitt til Europa 3. Mai 2002.

Gameplay: I spillet så kan velge om man vil spillet Main Game eller Party Mode. På Party mode er det en rekke spill du og noen venner kan spillet. Første gangen man spiller spillet, så går det bare ann å velge mellom 3 spill: Monkey Race, Monkey Target og et Monkey sloss spill. Det er totalt 6 party spill, men de 3 siste må man få nok poeng til for å "unlocke."
I Main game så finnes ikke Adventure mode slik som det gjorde i Super Monkey Ball 2, men det som er på en måte adventure mode i spillet er den som heter "Challenge Mode." I Challenge mode finnes det 3 moduser man kan spille. Beginner med 10 leveler å fullføre, Advanced med 30 leveler og til sist men ikke minst, Expert med 50 leveler. Den totale sum er at det er 80 leveler i spillet, mens i 2'ern var det 100 (i Story mode altså). Så dette spillet er kortere enn 2'ern.

Hva er bra og dårlig med spillet:
Spillets grafikk og lydeffekter er det samme som 2'ern (vent, la meg rette setningen litt: siden 1'ern var først så er det egentlig 2'ern som har samme grafikk og lydeffekter som 1'ern) som er Ganske bra. Bakgrunnsmusikken i dette spillet er Ok, men dessverre så må jeg si at 2'ern har mange bedre bakgrunnsmusikker enn 1'ern.

Nå kommer det store spørsmålet: Hvem er bedre. 1'ern eller 2'ern?
På det spørsmålet må jeg svare at jeg syntes Super Monkey Ball 2 var bedre enn Super Monkey Ball 1.
Hvorfor: Fordi dette spillet var kortere og fordi jeg syntes egentlig Super monkey Ball 1 ikke var så like underholdene som 2'ern. Hovedgrunnene er fordi det er færre leveler og partyspill i dette spillet, og de er forresten ikke like gøye og kreative som de i 2'ern.
Keep in mind: Jeg ilkte Super Monkey Ball 1, but was not as good as the sequal.

Konklusjon: Ellers er det ikke så mye mer å si om Super Monkey Ball 1 bortsett fra at det var et gøy spill, men jeg tror jeg anbefaler deg å heller å prøve Super Monkey Ball 2 enn Super Monkey Ball 1 fordi 1'ern er ikke like underholdene og gøy som Super Monkey Ball 2.
Karakter: 4+
PS: Nå er det forresten bare 3 anmeldelser igjen før jeg har kommet med 100 innlegg.

Sonic The Hedgehog (Genesis).

Før jeg begynner å anmelde spillet Sonic The Hedgehog , så vil jeg gjøre oppmerksom på 2 ting. 1). Nå er det bare 4 anmeldelser igjen før jeg har kommet med 100 innlegg. Og 2). Jeg har bestemt meg for å komme med kun 5 innlegg i måneden pga. at jeg har denne bloggen jeg må komme med innlegg til og siden jeg også har "Movie Marathon" å holde på med, så blir det veldig mye å gjøre pga. research og mange andre ting.
Men nå tilbake om Sonic.
Sonic The Hedgehog var en gang før verdens mest populære videospillfigur pga. at han var ny, rask og badass. Men etter at selskapet SEGA gikk konkurs og i dag selger sine spill til Xbox, Nintendo og Play Station, så ble Sonic ikke like lenger populær som han var den gang. Han ble også litt upopulær pga. at mange av Sonic spillene i dag ikke lenger er så gode som de første. Sonic the Hedgehog er forresten SEGAs maskott.
I dag skal jeg anmelde det første Sonic spillet som kom på deres konsoll Sega Mega Drive (a.k.a. SEGA Genesis) og ble utgitt til USA og Europa 23. Juni 1991 og til Japan ble den utgitt 26. Juni 1991.

Gameplay: Målet med spillet er enkelt, og det er å komme seg til slutten av hvert level uten å dø. Noe man bør vite er at spillet ikke er som i Super Mario Bros der man går sakte og samler på penger. Nei, her så løper Sonic isteden for å gå, så man bør ha full kons. + kontroll og isteden for mynter, så samler Sonic på gullringer. Hver verden inneholder 3 leveler som man skal løpe seg gjennom og på slutten av det 3. levelet så møter man en boss som man skal slå (bossene var for det meste Sonics verste fiende: Dr. Robotnik, også bedre kjent som Dr. Eggman i forskjellige kjøretøy eller maskiner). Det er også bare 7 verdener i spillet, men siden det er 3 leveler i hver verden, så er det 21 leveler i hele spillet.

Hva er bra og Dårlig med spillet:
Spillets grafikk er veldig fargerik og veldig bra, bakgrunnsmusikkene og lydeffektene i spillet passer helt utmerket.
Det jeg ikke helt var fornøyd med spillet er at siden spillet har et raskt gameplay og Sonic løper fort, så er det vanskelig å ha kontroll over spillet. F.eks. så er det tilfeller der man løper veldig fort gjennom levelet og klarer ikke å holde øye med hva som er forran deg og stoppe i tide, og da dukker det opp en fiende sånn plutselig og da ender det med at man blir truffet og mister litt liv fordi du ikke klarer å stoppe i tide. Det hender også noen ganger at man løper så fort at man bare plutselig faller i en grøft uten man oppdager det itide.
Med andre ord: spillet er som en bil, man må ha kontroll for ellers så skjer det en katastrofe.
Ellers så har jeg ikke så mye mer å si om spillet.

Konklusjon: Spillet er kjempegøy, gameplayet og grafikken er bra, men spillet går litt for fort og man har ikke så god kontrollen over Sonic (figuren du spiller som) og jeg synes egentlig Mario spillene er bedre en Sonic spillene + at jeg synes Sonic the Hedgehog 2 er mye bedre enn dette. Men ikke tro at spillet er dårlig eller Ok, fordi jeg synes spillet er artig og jeg anbefaler spillet for alle.
Karakter: 5

Donkey Kong Jr. (Arkade/NES).

Er oppfølgeren til arkade klassikeren Donkey Kong. Det som er så annerledes med dette spillet er at isteden for å spille som Mario, så spiller du som Donkey Kong Jr. Jeg synes dette spillet er bra, men kan den være like god som det første Donkey Kong spillet? Let's find out!
Spillet ble utgitt i 1982 og utgitt på NES litt senere.

Gameplay:
Spillet denne gangen handler om å redde Donkey Kong isteden for en dame, og isteden for tønner og flammekuler som fiender, så får man disse små krokodillene etter seg ved navn Klap-Traps, så det har skjedd en del forandringer her siden det første Donkey Kong spillet. For å komme seg til buret Donkey Kong er fanget i, så må du klatre opp til toppen på lianer og unngå å bli bitt av Klap-traps. Klatrer man opp med 1 liane, så går det sakte, men klatrer du opp på 2 lianer, så går det raskere. Klatrer man ned med 1 liane, så går det raskt, men klatrer man ned med 2 lianer, så går det saktere, så det gjelder å tenke litt for hvordan man skal klatre opp + ned og unngå klap-traps. Dør du 3 ganger er spillet over. Du fullfører et level når du greier å komme deg til topps og få tak i en nøkkel, for så å gå videre til neste level.

Hva er bra og dårlig med spillet:
Spillets grafikk er fargerik og fin å se på. Lydeffektene er passe og spillet er underholdene å spille. Den eneste klagen jeg har med spillet er at jeg synes spillet ikke er like underholdene som Donkey Kong Arkade. Keep in mind: Dette spillet er gøy, but not as good as Donkey Kong Arkade. Grunnen er fordi gameplayet i dette spillet ikke er så like intenst som Donkey Kong Arkade og fordi jeg synes Donkey Kong Jr. blir fortere kjedelig etter et halv time. Mitt forslag da er at man spiller dette spillet i små doser eller kanskje 1 gang i uka eller noe.

Konklusjon: Ellers er spillet topp og det er ikke så mye mer å si om Donkey Kong Jr.
Spillet er underholdene og gøy å spille, men ikke like bra som Donkey Kong Arkade. Spillet anbefales for alle som liker klassiske spill og Donkey Kong.
Karakter: 5/4 ( det vil si at den er nær 4+, men ikke helt).

Bible Buffet (NES).

Visste du at NES (Nintendo Entertainment System) hadde et spillbibliotek på 800 videospill? Grunnen til at jeg forteller deg dette var at Nintendo hadde spill til NES som var fra dem (det vet man fra før av), men så begynte videospillkompanier som f.eks. Color Dreams, Tengen og Wisdom Tree å lage spill til NES uten at Nintendo visste om det. Det fleste var dårlige og svært få var gode. I dag skal jeg nemlig anmelde et ulansert NES-spill som heter Bible Buffet som ble utgitt i 1993.

Gameplay: Spillet er egentlig et brettspill der målet er bare å komme seg fra begynnelsen av brettet til slutten. Dersom man lander på et felt, så betyr ikke det at du bare lar neste man får begynne sin tur. Nei, faktisk så kommer man til et merkelig sted der målet er å unngå mat som prøver å drepe deg. Målet da er å komme seg til slutten av levelet uten å dø.
Noen ganger i spillet dukker det også opp en quiz der ikke spørsmålet står, men bare alternativer som f.eks. "True/False." Hvor er spørsmålene? De er faktisk i manualen, så hvis man ikke har manualen, så er det liten sannsynlighet for å svare rett. Det jeg ikke skjønner er "hvorfor kunne de ikke bare hatt sprøsmålene på skjermen, slik at man kunne svare lettere på spørsmålene?" Forresten så synes jeg at selve brettet i spillet minner meg om et brettspill ved navn "Candyland." Helt til slutt anngående gameplayet i spillet vil jeg bare si at du spiller som både en spillbrikke og som en liten figur i spillet og isteden for en terning, så bruker man et lykkehjul, når du skal flytte deg på brettet.

Grafikken i spillet er Ok og fargerik, men det hjelper ikke særlig når spillet har mange ting som ikke er spesielt bra/gøy. Det som gjør spille ikke fullt så bra er at etter at man har spilt spillet en stund, så blir det kjedelig med en gang fordi du gjør 100% det samme hele tiden. Du beveger deg litt på brettet, fullfører både mini-games og svarer på en dårlig quiz. Spillet får ikke så mye variasjon med andre ord og kunne vært bedre hvis det skjedde noe mer enn dette. Spillet blir spesielt kjedelig hvis man spiller det alene fordi da føles det ut som om du kaster bort veldig mye av tiden din.
Ja, man kan spille opptil 4 spillere i spillet ved hjelp av en accesory som gjør at man kan plugge inn 4 NES kontrollere inn til maskinen, men jeg tror neppe det er noen som får lyst til å spille dette spillet egentlig etter alt jeg har fått sagt i denne anmeldelsen. Det er nesten ikke bakgrunnsmusikk i spillet (noe som er deffinitivt kjedelig) og lydeffekten tror jeg er det eneste som er bra med spillet fordi de høres klassiske ut og gir deg en litt nostalgisk følelse.
Helt til slutt vil jeg bare si at spillbrettet er ganske stort og langt så det tar uendelig lang tid å spille spillet ferdig.
Det tar sånn ca. 45 minutter å fullføre spillet, så hvis man har er en gruppe på 4 og spiller spillet, så tar det nesten 1 og en halv time bare for å bli ferdig med spillet.

Konklusjon: Spillet er for langt og kjedelig. Spillet underholder deg ikke nok synes jeg og det eneste jeg synes er bra med spillet er lydeffektene og når spillet er ferdig fordi da trenger man aldri å spille Bible Buffet mer. Spillet er i det minste gøy å spille 1 gang, mer en det blir for mye! Det er forresten ingenting i spillet som har noe med Bibelen å gjøre fordi hele spillet dreier seg om forskjellige mattyper som Pizzaskiver, vannmeloner og poteter som prøver å drepe deg i mini-gamene, svare på spørsmål man ikke kan svare på og fullføre et brettspill som er lang og handler om mat. Kanskje spørsmålene i manualen har noe med biblen å gjøre, men "hvem vet?" sier nå jeg.
Karakter: 2+

Pong (Arkade).

Da var det "Pong" ja, som skulle anmeldes. Pong var et av de første videospillene som noe gang ble oppfunnet. Spillet bla laget av Atari og ble lansert på arkademaskiner i 1972. Man kan kanskje ikke spille eller finne det i dag, men man kan få prøve spillet fra et Xbox-(ikke 360)spill som heter "Atari Anthology" (utgitt 16. November 2004).

Spillet er veldig lett å lære seg. Målet er bare å få flere poeng enn motstanderen. Første man til 11 poeng har vunnet.
Selv om spillets grafikk er bare 2-bit, så ser det bra. Lydeffektene er bra, å styre pinnen du bruker for å holde ballen i spill med fungerer greit. Spilet er gøy, og blir utfordrene hvis ballen går for fort. Det er ingenting egentlig å klage på om "Pong" fordi alt fungerer helt fint.

Det her er egentlig alt som kan bli sagt om "Pong" fordi det er både lett å spille det, lære seg det og anmelde det. Selv om du ikke kan spille spillet alene eller at spillet har bakgrunnsmusikk, så er det ikke så nøye fordi hvis man spiller det med en venn eller en fra familien, så har man det allikevel kjempegøy. Anbefales hvis du vil prøve spillet.
Karakter: 6
(Dette må forresten være den korteste videospillanmeldelsen min. Jeg tror "Donkey Kong 64" anmeldelsen min må nok være den lengste videospillanmeldelsen min).

Her er forresten hvordan karaktersystemet er på "Gode Retrospill" for dere som er nye:
6 (Masterpeice)
6- (Kjempebra)
5+ (Veldig bra)
5 (Ganske bra)
5- (Bra)
4+ (God)
4 (Greit)
4- (Greit nok)
3+ (Ok, men på kanten av greit nok)
3 (Ok)
3- (Ok, men på kanten av dårlig)
2+ (Dårlig)
2 (Ganske dårlig)
2- (Veldig dårlig)
1+ (Kjempe dårlig)
1 (Bedritent)

Arkanoid (NES).

Arkanoid var et Break-Out lignende spill som dukket opp på NES i 1986. Spillet er kanskje ikke et av de mest kjente spillene på NES, men et som i det minste er gøy å spille.

Gameplay:
Målet med spillet er å fjerne alle de fargede blokkene på skjermen før man kan gå videre til neste level. Du bruker en ball for å fjerne blokkene og for at ballen ikke skal falle ned i et hull under blokkene, så styrer du som en plattform som holder ballen i spill hver gang du får plattformen til å treffe ballen.
Du beveger deg med D-paden og for å få ballen til å starte spillet, så trykker du på A eller B.
På veien i spillet, så kan man få tak i Power-ups som hjelper deg med å fullføre brettet lettere. Du kan f.eks. få laser, dobbelplattform eller multi-ball.

Hva er bra og dårlig med spillet:
Spillets grafikk er Ok, men ikke spesielt interessant å se på eller snakke om. Lydeffektene passer fint, det er veldig lite bakgrunnsmusikk i spillet noe som kan enten være bra eller dårlig (det kommer an på om du er den som spiller spillet eller er en som gjør noe annet).
Det som ikke er så bra med spillet er måten du beveger plattformen på. Kontrollen i spillet er litt følsom så hvis man f.eks. beveger seg vanlig til høyre, så fyker plattformen fort til høyre. Det tar en stund å venne seg til kontrollen, men når man gjør det, så er spillet helt Ok å spille, men hvis man ikke venner seg til den, så blir spillet litt vanskelig å spille.

Spillet blir også kjedelig å spille etter en stund fordi den underholder deg ikke på samme måte som f.eks. Tetris eller Dr. Mario som har bakgrunnsmusikk når man spiller spillet, men siden det ikke er bakgrunnsmusikk når man spiller spillet, så blir man fort lei av å spille spillet.
Det er heller ikke så mye variasjon i spillet. Det er for lite variasjoner på fargene og man får ikke valgt vanskelighetsgrad på spillet. Det er sånn at når man starter spillet, så bare gjør den det uten å gi deg noen form for valg av musikk eller vanskelighetsgrad.

Konklusjon:
Det her er egentlig alt som kan bli sagt om Arkanoid. Jeg syntes spillet var Ok å spille, men det var fordi jeg spilte det i små doser, og det er egentlig det smarteste synes jeg fordi spillet ikke hadde så mye å tilby syntes jeg og det skjer ikke så mye intenst heller, noe som kunne gjort spillet litt mer underholdene. Det var dumt at man ikke kunne velge musikk eller vanskelighetsgrad syntes jeg. Derfor gir jeg spillet karakter: 3-

PS: Til de som ikke vet det så har min andre blogg "Movie Marathon" startet for lenge siden og det har nå kommet en del anmeldelser på den. Adressen er: moviemarathon.blogspot.com

Where's Waldo (NES).

Hvis du ble født enten på slutten eller på starten av 90-tallet, så kjenner du sikkert til bokserien om "Where's Waldo" ("Hvor er Willy" oversatt til Norsk). Poenget med bøkene var å finne en mann i en rød og hvit-stripet genser og lue, med briller, en blå bukse og en sukkerstang farget stokk. Man skulle finne ham i f.eks. byer, stasjoner og strender, noe som tok veldig lang tid for de fleste. Bøkene ble laget og tegnet av Martin Handford (født 1956) og siden ble bøkene om Willy kjent over hele verden. Det kom også hvor er Willy leker, bøker (som jeg har fortalt deg om), til og med en TV-serie om hvor er Willy ble utgitt.
Spørsmålet som gjenstår er "hvorfor forteller jeg deg dette?"
Det er fordi ikke bare kom det leker og sånt, men også et videospill som het "Where's Waldo" og dukket opp på NES. Selv om bøkene var gode og underholdene, så var ikke videospillet noe tess synes jeg. Du vil vel også vite hvorfor tenker jeg? Spillet ble utgitt i September 1991.

Gameplay:
Spillet har ikke noe annet mål enn å bare finne Willy i ca. 9 forskjellige leveler.
Man bruker en liten hvit boks som du bruker som på en måte som en mus på PC. Man skal også finne Willy før en viss timer er ute. Dersom tida går ut, så er spillet over, men da er det bare å prøve igjen.

Hva er bra og dårlig med spillet:
Det som er bra med spillet er at den følger samme prinsippet som bøkene, og det er å finne Willy. Men han er det eneste målet med spillet. Noe som jeg synes er dumt fordi i bøkene så kunne man etter at man hadde funnet Willy, lete ette andre Willy figurer som for eksempel Trollmann Hvitskjegg, Wilma eller Willys onde tvilling (Odlaw på Engelsk, Kjeltringen Skurk på Norsk). Det som er dårlig med spillet er at grafikken er ganske dårlig fordi i bøkene kunne man se hvem som var Willy eller ikke, men i spillet så vet man ikke helt hvordan Willy ser ut i spillet og hvor han er. Man må bare tippe helt vilt! En annen ting er at spillet blir kjedelig veldig fort fordi kontrollen i spillet reagerer litt dårlig og det blir kjedelig å måtte lete etter Willy hele tiden.
Men det finnes 3 leveler som er annerledes enn hovedlevelene, men de er ikke spesielt gøyale å spille. De er bare irriterende. Spillet er dessuten veldig kort og etter at man har funnet Willy 9 ganger, så bare slutter spillet uten en ending.
Det her er egentlig alt jeg har å si om spillet. Det eneste som gjenstår er min konklusjon.

Konklusjon:
Selv om spillet har samme konsept som bøkene, så er spillet allikevel kjedelig fordi det er ikke så mye å gjøre i spillet og jeg skulle ønske man kunne lete etter flere enn bare Willy. Jeg vil si at spillet er bedre enn Rally Cross (PS1) og Supersonic Racers (PS1), men ikke mye. Jeg anbefaler deg heller å lese bøkene fordi de er enda morsommere enn dette spillet.
Karakter: 2+
PS: Det finnes en nettside som heter Nintendo8.com der du kan prøve en haug med NES spill, noen er bra, noen er dårlige, men alle er verdt å skjekke ut.

Rally Cross (PS1).

Så langt har jeg anmeldt disse bilspillene: Mario Kart, Penny Racers, Carmageddon og Diddy Kong Racing. Og gjett hva? I dag skal jeg anmelde enda et bilspill ved navn Rally Cross på Play Station 1. Spørsmålet som gjenstår er om dette spillet er bra eller dårlig. I løpet av denne anmeldelsen, så finner du det nok ut. Spillet ble utgitt till Europa i 20. Juli 1997.

Gameplay:
Det er egentlig ikke så mye å si om hvordan spillet er. Det er for det meste bare et racingspill der man først velger bane, så hvilken bil man vil kjøre i, og så om du vil kjøre banen framlengs eller baklengs. Banen blir ikke spesielt vanskeligere dersom man velger for hvordan du vil kjøre den, men jeg anbefaler helst framlengs. Til slutt er målet å gjøre sitt beste for å komme på førsteplass.

Hva som var bra og dårlig med spillet:
Spillets grafikk får spillet til å se ut som et arkade spill, noe som kan være bra hvis man har spilt mange bil og arkadespill i sitt liv. Lydeffektene er Ok, men bakgrunnsmusikken er bare døv rock ´n roll musikk som ike er verdt å høre på. Spillet er også bare bra hvis man spiller med en venn elller holder en konkurranse med familien om hvem som er best, men spiller man spillet alene, så er ikke spillet egentlig gøy.
Rally Cross blir også kjedelig å spille hvis man spiller det for lenge synes jeg. Hovedgrunnen er fordi banene er ikke spesielt kreative og morsomme som f.eks. i Mario Kart, og kontrollen i dette spillet er for følsomt. Hvis man f.eks. svinger litt, så svinger bilen i spillet litt for mye og kræsjer man, så er man dømt. Det jeg mener med det er fordi du ikke får kontroll over bilen, og man kommer til å falle opp ned minst 4-5 ganger på 1 runde. Pluss for å snu tilbake bilen, så må man trykke på en av de fire hovedknappene samtidig som man snurrer spaken fra høyre til venstre et par ganger.
Det er ellers ikke så mye mer å si om spillet så her kommer min konklusjon.

Konklusjon: Spillet er kjedelig og ikke så spesielt gøy å spille. Den eneste gangen spillet er gøy er om man spiller med en venn eller en i familien din eller noe. Anbefaler deg svakt å prøve spillet.
Karakter: 2

Supersonic Racers (PS1).

Si meg, har du noen gang hørt om "Supersonic Racers" på Play Station 1? Det har du nok ikke fordi dette videospillet er ikke fullt så populær og folk jeg kjenner, snakker aldri om dette spillet heller.
Dette spillet er for det første et av de første videospillene jeg spilte da jeg var barn. For det andre så var det vanskelig å finne ut når spillet ble utgitt, men jeg tror den ble utgitt i 1996 eller noe rundt 90-tallet.

Gameplay:
Spillet er som et helt vanlig racerspill som f.eks. Mario Kart eller Forza der målet er å gjøre sitt beste på å fullføre hvert løp og komme på førsteplass. Det er ca. over 10-15 baner å spille på og hver av dem har hver sin bakgrunn og sted. Man kan f.eks. kjøre i ville vesten, sjørøver øya, under havet eller ved den skumle herregården.

Spillets grafikk får alt til å se ut som en tegnefilm, lydeffektene passer bra og bakgrunnsmusikken (dette bare må jeg få sagt) synes jeg er verdens beste. Det er ikke tull heller, den er så catchy og nydelig laget at jeg vil nærmest putte alle bakgrunnsmusikkene til dette spillet inne i iPod'en min.
Ellers fungerer som et vanlig bilspill, men nå er det på tide og fortelle om hovedproblemet med spillet.

Det som gjør at spillet ikke er fullt så god (synes jeg) er kontrollen i spillet. Du kjører litt for raskt og når du svinger til høyre eller venstre, så føles det glatt og vanskelig. Det jeg mener er at hver gang du kjører et nytt løp, så føles det ut som å kjøre et vått/glatt såpestykke på glatt is. Det er som om ingen testet kontrollene i spillet. Gassingen fungerer greit og bremsingen også, men det er styringen det er noe i veien med. Det er også et problem med kameravinkelen fordi når du spiller 2-player mode så er det overhead og forholder seg på det samme stedet hele tiden, men spiller du 1-player mode, så følger kameraet etter og du kjører saktere og svinger bedre (gjelder kunn Grand Prix).

Konklusjon: Spillet er OK, men det er 2-player mode som er hovedproblemet med spillet. Hvis de hadde programert sving kontrollen og kameravinkelen bedre, så hadde dette spillet fått en femmer eller no', men siden de ikke gjorde det så gir jeg spillet 3+ (spillet skulle egentlig fått 3-, men får en pluss i karakteren pga bakgrunnsmusikken).
PS: du kan finne 1 bakgrunnsmusikk til dette spillet hvis du går inn på YouTube eller Wikipedia og søker på "supersonic racers ps1 (wild west)" fordi da får du bevis anngående bakgrunnsmusikken i spillet.

Mega Man 2 (NES).

Hvis du kjenner til Street Fighter og Dead Rising, så vet man allerede at det er Capcom som står bak disse gode videospillene. Capcom er et videospill kompani som har vært med å lage mange forskjellige videospill franchises, som f.eks. de spillfranchisene jeg nevnte nå netopp. Men i dag skal jeg anmelde et spill ved navn Mega Man 2. Mega Man er en annen franchise Capcom lagde og er i dag en av de mest kjente. Det er veldig mye og si om Capcom og derfor skal jeg en eller annen gang fortelle deg det jeg vet om Capcom. Men i nå om Mega Man 2! Spillet ble utgitt 24. Desember 1988. PS: Jeg har bare spilt Mega Man 2 og ikke noen av de andre Mega Man spillene.

Plott:
Spillets plott tar plass etter Mega Man 1. Etter at Mega Man stoppet den onde Dr. Wilys plan fra å ta over verden, har Dr. Wily bygget nye robotter og en ny festning for å prøve et nytt forsøk på å stoppe Mega Man slik at han kan få prøve og ta over verden på nytt uten at Mega Man ødelegger for han.

Gameplay:
Spillet er veldig lett å lære seg. Målet med hvert level er å komme seg til slutten av hvert level, besiere en av Dr. Wilys robotter og så gå videre til neste level. Du hopper med A og skyter med B. Det som er så bra med spillet er at på starten av spillet så kan man velge hvilket level man vil fullføre først fordi da slipper man å følge rekkefølgen.
Hvert level er kreativt laget og man må alltid planlegge for hvordan man skal hoppe og gå fordi i hvert level er det nye hindringer og nye utfordringer å passere. På veien kan man få Power-ups fra bosser man har slått slik at man kan beseire noen fiender lettere og det samme gjelder noen av bossene, men ikke alltid.

Spillets grafikk og lyd er strålende og musikken er veldig catchy. Spillet synes jeg også er gøy fordi det er en sidescroller (en spillsjanger jeg elsker), og spillet er fullt med utfordringer og selv om noen leveler er vanskelig og krever masse øvelse, så synes jeg spillet gjør at du får det humøret at du ikke vil gi opp. Du vil liksom fullføre hvert level uansett hva.
Det er egentlig ingen ting galt med spillet bortsett fra at det er noen leveler som har satt noen plattformer så langt unna at man må planlegge litt for hvor langt og hvor man skal stå før man hopper. Det er heller ikke mye strategi for hvordan man skal slå bossene. Det jeg gjør er å velge den power-up'en jeg tror er best og skyter helt bananas mot bossen før han er helt død.

Når det gjelder rekkefølgen på levelene man skal ta så er det opp til deg for hvordan man skal ta dem. Men den rekkefølgen jeg tar er: først Metal Man banen, så Wood Man banen, så Flash Man banen, Så Bubble Man banen, Så Air Man banen, så Crash Man banen, så Quick Man banen og så til slutt Heat Man banen før jeg kaster meg løs på siste level (man kan ikke velge siste level før man har fullført de andre 8 levelene). Jeg har ellers ikke noe mer å si om Mega Man 2.

Konklusjon: Spillet er morsomt og utfordrene. Bakgrunnsmusikken og gameplayet er akkurat slik jeg vil ha det og spillet er passe langt. Jeg anbefaler spillet for de som liker sidescrollere og en god utfordring. Kort sagt: En masterpiece, men et veldig vanskelig spill.
Karakter: 6

Blazing Dragons (PS1).

Når det gjelder pek og klikk spill, så finnes det en del der ute, men i dag skal jeg anmelde et spill folk ikke snakker så mye om idag. Spilltes navn: Blazing Dragons. Spillet ble utgitt i 1996 og var det andre pek og klikk spillet jeg spilte noen gang (det første pek og klikk spillet jeg spilte var Santazia hvis du lurer på det).

Plott: Spillet handler om den oppfinnsomme dragen Flicker. Flicker prøver og få giftet seg med drageprinsessen Flame, men siden Flicker ikke er ridder, så er hun blitt lovet bort til den ridderen som vinner dragemesterskapet. Flickers mål i spillet er å først bli en squire, for så å bli ridder slik at han kan vinne mesterskapet og få Flame som sin kone. Det eneste som står i veien for dem er at den onde Sir George prøver å vinne tronen ved at han melder seg også på turneringen, men siden han er menneske og ikke drage bestemmer han seg for å bygge en drage.

Kort fortalt: Flicker må stoppe Sir George fra å vinne tronen ved å forhindre han i å bli ferdig med dragen, så må du hjelpe Flicker med å bli en ridder, slik at han kan få bli med på turneringen og vinne prinsessen.

Gameplay: I spillet så kan man ikke styre eller hoppe med Flicker. Du bruker en "mus" for å gaide Flicker til de stedene du vil. Du må også plukke opp gjenstander som kjøttbein, hakke, fjær osv. som du skal bruke for å hjelpe folk, komme deg videre i spillet med og komme til steder du ikke kan nå. Du bruker enten direction-pad'en (D-pad'en) eller spaken for å styre "musen" og du klikker eller tar på ting med X.

Spillets grafikk får alt til å se ut som en tegnefilm, noe som jeg synes ser ganske fint ut. Det er lett å peke og klikke på ting og bakgrunnsmusikken synes jeg er en av de beste videospill-bakgrunnsmusikkene jeg har hørt noen gang.
Det jeg ikke helt likte med spillet var at det var litt for lett. Jeg vet det kan være litt vanskelig på starten av noen spill fordi da vet man ikke hva man skal gjøre eller hvor man skal, men hvis man spiller spillet en del ganger, så er spillet egentlig ingen big deal å fullføre. Jeg for eksempel klarte en gang å fullføre spillet på 46 minutter og 54 sekunder. Dette er ikke tull det jeg skriver. Det er faktisk sant at jeg klarte spillet på så kort tid!
En annen ting jeg ikke likte med spillet er at det er noen folk i spillet som ikke sier noe som er spesielt morsomt eller interessant. En annen ting er at spillet blir veldig kjedelig å spille dersom du mekker det mer enn 1 gang. Mitt eneste forslag er at du mekker det 1 gang og så venter man noen år før du mekker det igjen.

Det er ellers ikke noe mer spesielt å si om spillet bortsett fra at Terry Jones fra Monthy Python har stemmen til noen personer i dette spillet. Noe som er litt gøy å tenke på mens man spiller Blazing Dragons.
Konklusjon: Spillet er Ok, men kunne vært litt lengre og mer utfordrene synes jeg. Det var gøy å spille det og anbefales å spilles, men ikke så ofte.
Karakter: 4-

Starfox 64 (N64).

Når det gjelder Nintendo, så har de et monopol med franchises. Det er f.eks. Mario, Donkey Kong, Legend of Zelda, Metroid osv. Men idag så skal jeg introdusere deg for en annen Nintendo franchise ved navn "Starfox." Starfox er en rekke med skyte-fly spill som først dukket opp på SNES og har kommet på de fleste Nintendo konsoller etter det. Men det spillet jeg skal anmelde i dag er Starfox på Nintendo 64 som ble utgitt til Europa den 20. Oktober 1997.

Gameplay:
Målet med spillet er enkelt. Og det er å komme seg til slutten av hvert level uten å dø. Du spiller som Fox McCloud som er et medlem av fly-teamet Starfox som har fått i oppdrag om å stoppe Andross* fra å ta over universet. Hvert level er fylt med fiender og bygninger man skal prøve å fly unna og kræsjer du i dem, mister du liv. Så enkelt er det. På slutten av hvert level, så møter du en boss som tar litt tid å beseire fordi målet er å finne svakheten dens. Treffer du dens svakhet et par ganger, så er den dø og du kan fortsette videre til neste level.
*Andross: Et flyve-gorilla hode med to gule flyve-hender som er Fox' fiende.

Kontrollen i spillet er veldig lett å lære og styre så da trenger man ikke bekymre seg for den, lyden og musikken i spillet er underholdene å høre på og grafikken er helt passe til å være Nintendo 64.
Det jeg ikke var helt fornøyd med spillet er at hvis du mister alle livene dine, så er det Game Over og da må man starte helt på nytt igjen og når du kræsjer i fiender eller gjenstander, så går flyet ditt berserk og da tar det en stund å få tilbake kontrollen igjen, men ellers er alt i spillet bra laget. Det er også noen figurer i spillet som er irriterende å høre på fordi de gir deg ikke noen gode hint og bare maser på deg om alt mulig og hjelper ikke helt 100% til.

Konklusjon: Det er ellers ikke noe mer å si om spillet bortsett fra at du ikke kan spille som noen andre personer enn bare Fox. Spillet er ellers et veldig bra skytespill, det er underholdene og spille og jeg anbefaler deg å prøve det hvis du er interessert i flyve- og skytespill
Karakter: 5+

Carmageddon 64 (N64).

Når det gjelder bilspill, så er denne en av de spillene jeg synes er merkelig. Det vil ikke si at jeg synes de er dårlige, men det vil si at jeg synes de ikke helt er noe for meg. Men nok om det, her skal det anmeldes. Carmageddon kom på konsoller som Game Boy Color, Play Station 1 og N64. Den versjonen jeg har spilt er Nintendo 64 versjonen som ble utgitt til Europa på starten av 2000-tallet.

Spillet er ikke et helt vanlig bilspill der man kjører om kapp som i Mario Kart eller Forza eller noe. Dette spillet er det første voldelige bilspillet hvor målet er å kjøre over zombier og sivilfolk slik at det kommer blod ut av dem. Jo flere man kjører over, jo flere poeng scorer man. Det går ann å velge den modusen eller på kjøre om kapp som i vanlige bilspill. Ellers så er det ikke noe mer å si om hva som er målet med spillet.
Grafikken i spillet er Ok, ikke spektakulært eller fantastisk bare Ok. Lyd og musikk fungerte helt fint, bortsett fra musikken fordi den er kjedelig og bare slurvete å høre på.

Jeg har ellers ikke noe mer å si om spillet fordi 1). jeg får ikke spilt den så ofte, og 2). fordi jeg syntes dette spillet ikke passet for meg. Jeg anbefaler spillet til de som liker den her type spillkategori, men jeg var ikke så kjempefornøyd med å spille spillet. Men den var Ok å ha spilt.
Karakter: 3

The Simpson's Hit & Run (PS2).

Jeg har allerede snakket om The Simpson's Road Rage, men denne gangen skal jeg anmelde et Simpson spill som også har noe med biler. Jeg vet det finnes flere Simpson spill som Krusty's Funhouse (NES), The Simpson's Game som finnes på nesten alle konsollene vi har idag og Bart vs. the World (NES). Men de skal jeg anmelde en eller annen dag, men nå er det om The Simpson's Hit & Run som kom på bl.a. Game Cube, PS2 og Xbox (den første ikke 360). Spillet kom til Europa den 24. Oktober 2003.

Spillets mål er å fullføre 7 oppdrag på vært level som innebærer å frakte noen ting til et sted eller hente en viss person eller noe som innebærer et race mot noen. Hvert oppdrag kan du gjøre når som helst akkurat som i Grand Theft Auto spillene (fordi dette spillet er nærmest en kopi av GTA) og man kan også samle på kort som gir deg noe spesielt hvis du finner alle i hele spillet. Hva er det spesielle man får? Det røper jeg ikke fordi jeg vil ikke gi deg for mye spoilers. Det finnes også Bonus oppdrag som man kan vinne en ny bil på eller nye klær slik at man slipper de samme klærne til f.eks. Homer Simpson.
Det er 7 leveler tilsammen i spillet og man kan spille som 5 personer i spillet. De 5 personene er Homer, Bart, Lisa, Marge og Apu, men de kan man kun spille i hvert sitt level. Man kan kun spille som Lisa, Marge og Apu i level 3, 4 og 5, men Bart kan man spille om igjen i level 2 og 6 og Homer får du også spilt om igjen i level 1 og 7.

Spillets grafikk er klin likt The Simpson's Road Rage noe som er greit nok, men tenker ikke så mye på det. Lydeffektene og musikken er sånn passe men ikke så interessante å høre på.
Det jeg ikke helt liker med spillet er at du ikke kan drepe noen som i GTA. Her så kan man f.eks. sparke og dytte en person så mye man vil, men de dør aldri. Det hadde vært gøy å ha muligheten til det fordi jeg vil ha litt action i spillet. Selv om spillet er nesten en kopi av GTA, så skjer det ellers egentlig ikke så mye action i spillet, noe som gjør at spillet blir litt kjedelig. En annen ting med spillet er at noen oppdrag blir for vanskelige å fullføre fordi det er bare alt for mange biler med i spillet + at politiet kommer altfor ofte. Selv om jeg ikke prøver å kjøre noen ned, så kommer det alltid noen mot meg og dytter slik at jeg mister kontroll og så er politiet hos meg før jeg rekker å si Game Over 2 ganger.
Det er ellers ikke så mye mer å si om spillet så jeg får komme med min konklusjon nå.

Spillet synes jeg er dårligere og mindre morsomt enn Road Rage fordi det er for lite spenning og action i spillet. Man kan i det minste få gå ut av bilen og utforske hele Springfield (t.o.m inne i hus som Simpson huset eller Mr. Burn's kontor), men ellers så synes jeg spillet ikke er like god og gøy som Road Rage.
Karakter: 4+

The Simpson's Road Rage (PS2).

Du vet sikkert allerede hvem The Simpsons er bare man nevner navnet. Men visste du at det fantes mange Simpson spill som kom på nesten alle konsollene som fantes fra 80- og 90- og 2000-tallet? Det fantes f.eks. "Bart vs. the space mutants" på NES, "Bart vs. the juggernauts" på Game Boy og f.eks. "Bart's Nightmare" på SEGA Genesis (a.k.a. Mega Drive) og i dag har vi "The Simpsons Game" som finnes på alle konsollene vi har i dag. Men det Simpsons spillet jeg skal snakke om i dag heter "The Simpson's Road Rage" og dette spillet var så lik Crazy Taxi (en spillserie fra SEGA) at de saksøkte de som lagde "The Simpson's Road Rage." Spillet kom til Europa 30. November 2001 og til USA kom den 24 November 2001.

Gameplay: Målet med spillet er å kjøre de folka man plukker opp til de stedene man skal. Man får penger når du har lagt dem der de skal og jo flere du rekker å putte der de skal, jo mer penger får du. Får du samlet nok penger så kan du unlocke nye figurer du kan spille som eller nye baner og kjøre på.

Grafikken i spillet er OK, men ikke perfekt synes jeg. Lydeffektene får hele spillet til å føles ut som en tegnefilm, men bakgrunnsmusikken er et rabalder. Den høres ut som om du skal bli gal, men heldigvis så glemmer man den etter ca. 5 minutter. Grunnen til at man vender seg til musikken er fordi spillet stresser deg med å få deg til å levere alle folkene i tide fordi du har en time-limit, og siden man vil tjene masse penger så tenker du å kjøre forferdelig raskt, men pga. det så mister man kontrollen og faller ut av veien hele tiden. Kort sagt: du blir stresset. En annen ting er at mens man prøver å unngå og kræsje i folk så finnes det visse ting som prøver å kræsje i deg som busser og Mr. Burns' limosin. Det er også ikke så lett og holde seg på veien av og til fordi spillet føles litt ut som å kjøre et glatt såpestykke på en våt vei.
Ellers så har jeg ikke så mye mer å si om spillet fordi det er så veldig likt Crazy Taxi.

Konklusjon: Spillet er gøy, men stressende. Jeg anbefaler spillet til de som er virkelig Simpson Hardcore fan. Spillet er også gøy og spille sammen med en haug venner for da kan man holde konkurranser. PS: Neste gang så skal jeg anmelde enda et Simpson spill.
Karakter: 5-

Mario is Missing (NES og SNES).

Mario is Missing var det første spillet til Luigi der han skulle redde broren sin Mario. Mange trodde at det var Luigi's Mansion som var det første eventyr spillet til Luigi, men jeg vet at Mario is Missing kom før fordi den ble utgitt til Europa og USA i 1993 (8 år før Luigi's Mansion!). Mario is Missing ble utgitt ikke bare på NES, men også SNES. Den eneste forskjellen er at grafikken på SNES versjonen er bedre.

Plott og Gameplay: Mario har blitt kidnappet av Koopa'ene og det er opp til Luigi og redde han. På starten av spillet så går man inn til Bowsers slott og velge mellom 8 dører som du skal gå inn i. Etter man har gått inn, så dukker man opp i en by som du skal prøve å finne ut hvor er og hva heter. Whoa! Stopp der! Finne ut hvor du er? Og hva denne byen heter? Hvis du får vite noe slikt som det vet du hva du spiller da? Mario is Missing er nemlig ikke et vanlig spill, men et educational spill som betyr at spillet er som en skole. Du prøver å finne ut ting, lære ting og du får spørsmål om visse ting. Spillet er laget egentlig laget for barn som skal lære seg geografi. Du får bl.a. vite f.eks. litt om USA og hva det er kjent for osv.

Men nå tilbake om hva som er målet med spillet. I hver bane skal du drepe en Koopa Troopa som har en gjenstand med seg som han har stjålet. Når du har fått den stjålne gjenstanden skal man trykke på select for å få Yoshi til å komme til deg. Når du har fått Yoshi så skal du gå til en kiosk der det står "I" å levere tilbake den stjålne gjenstanden. Når du har funnet alle gjenstander da skal man tilbake til slottet og velge en ny dør og etter du har fullført alle 8 dører, så er spillet over.

Det som er dårlig med spillet er det faktum at det er et educational spill, men et veldig kjedelig et og fordi musikken er ikke god i det hele tatt, det er rett og slett kjedelig å spille spillet fordi ca. 90% dreier som å finne ut ting og tang. Jeg som er et Mario fan hade tenkt dette skulle være et morsomt spill, men at dette er educational skuffet meg veldig.
Grafikken i spillet er tatt rett fra Super Mario World og siden spillet er i sidescroller, så tror man at spillet er et bra et, men folk som har spilt og kjøpt spillet blir jo veldig skuffet når man oppdager at dette ikke er noe gøy. Forresten så er ikke alt de lærer deg i spillet sant fordi det er et level der de sier at King Kong er blitt stjålet fra Empire State Building, noe som ike gir mening i det hele tatt. Det er ellers ikke noe mer å si om spillet, så her er min konklusjon.

Konklusjon: Spillets grafikk og spillemåte og tittel er et lureri. Når man begynner spillet, så tror man at dette skal være lik Super Mario Bros, men isteden får du et kjedelig skole spill med en tittel som ikke høres geografisk ut. Spillet burde heller vært kalt Luigis-Geografi-Spill eller Hvor-i-verden-er-Mario? Det finnes fler Mario educational spill som f.eks. Mario's Time Machine og Mario's Fun With Numbers. Men de kommer jeg ikke til å anmelde. Hvis du ikke tror meg at Mario is Missing er dårlig, så kan du jo prøve spillet selv og se, men bare 1 advarsel: Du kommer til å kjede deg ihjel.
PS: Jeg spilte SNES versjonen før jeg spilte NES versjonen, men begge er like dårlige.
Karakter til begge versjonene: 1

Mario Tennis (N64).

Så langt har jeg anmeldt 2 Tennis spill. Den første var Mario's Tennis på Virtual Boy og Den andre på (Mario Power Tennis) på Game Cube, men i dag så skal jeg anmelde et enda et Tennis spill som kom etter Virtual Boy, men før Game Cube spillet. Spillet jeg snakker om er Mario Tennis på Nintendo 64 som blir nå det tredje tennis spillet jeg anmelder. Spillet er for det første det første spillet der Waluigi dukket opp og spillet ble utgitt til Europa den 3. November 2000.

Spillet er for det meste bare Tennis, men med valg av Mario figurer som Mario (så klart), Luigi, Daisy, Birdo, Yoshi og nykommeren Waluigi osv. Det går ann å mekke flere personer i spillet, men jeg vil ikke si så mye om hva du kan mekke i spillet fordi da gir jeg deg en haug med spoilers, noe som gjør at du mister gleden av å kunne prøve spillet. Men nå tilbake om spillet.
Du skyter med A eller B, men du kan ikke bruke spesial angrep slik som du kunne i Mario Power Tennis (GCN). Du kan velge om du vil spille forskjellige tennis spill som vanlig exhibition mode, den klassiske tournment mode eller med venner. Det går også ann om du vil spille Doubles eller Singles på exhibition eller på tournment mode. Kort fortalt: Vanlig Tennis.

Men det som gjør at jeg synes dette spillet er bra er at du kan styre figurene så lett som ingenting (perfekt kontroll med andre ord) og musikken er sånn passe. Grafikken på figurene er litt dårlig, men ellers så er ikke spillet så dårlig. Jeg synes spillet også er bra fordi dette var det første spillet Waluigi dukket opp i. Vi vet at Waluigi har dukket opp i mange multiplayer spill som Mario Kart og Mario Party, men jeg lurer ennå på hvorfor ikke Nintendo har giddet å lage et eventyr spill (som f.eks. Super Mario Galaxy) der du faktisk kan spille som Waluigi. Det hadde vært kult.
Konklusjon: Det er ellers ikke så mye mer å si om Mario Tennis, men jeg synes dette var et bra spill, men ikke verdens beste spill. Jeg anbefaler deg å prøve spillet hvis du får sjansen.
Karakter: 5+

Pikmin (GCN).

Av alle Nintendo spill jeg har spilt, så er det denne som stresser meg mest og den jeg misliker mest av alle. Hvorfor? Det får du vite mens du leser min anmeldelse om "Pikmin" på Nintendo Game Cube som kom til Europa den 14. Juni 2002.

Plott og Gameplay:
I Pikmin så spiller du som en astronaut ved navn kaptein Olimar. Målet med spillet er å samle opp delene til romskipet hans etter at den ble ødelagt av en meteor eller noe, jeg husker ikke helt begynnelsen på spillet så dersom du vil vite det, så må du nok gå på YouTube.Com for å se.
For å plukke opp delene til skipet så må du finne en rase med blomst-romvesener som heter Pikmin. Pikmin'ene finnes i 3 farger og har vær sin spesialitet. Den røde har en lang nese og kan hjelpe deg med å finne ting under bakken eller hjelpe deg med å finne romskip deler lettere. Den blå rasen kan gå under vann og bekker (noe som de andre rasene ikke kan) og de gule kan høre om det kommer fiender eller andre ting.

Men selve målet er å samle alle romskipdelene før 30 dager har gått ellers så har all oksygenen til Olimar gått ut og da har man tapt spillet og du får Game Over.
Dette er en av de selve hovedgrunnene til hvorfor jeg totalt misliker spillet fordi med denne time-limiten (som jeg kaller det), så har du stress og når jeg spiller videospill så vil jeg ha det gøy, ikke bli stresset og sur + at dagene i spillene varer sånn ca. i virkeligheten 15-20 min. En annen grunn til at jeg misliker spillet er fordi nesten alle delene er for gdot gjemt og det er altfor mange sterke fiender i spillet som dreper deg og pikmin'ene så lett som ingenting.

Graffikken i spillet er grei nok men musikken er kjedelig og ikke koselig i det hele tatt å høre på. Lydeffektene er ok, men ellers så er det ikke noe mer bar med spillet synes jeg.

Konklusjon: Spillet er vanskelig og stressende, noe som jeg ikke liker når jeg spiller spill. Jeg likte ikke spillet så godt heller og kommer nok ikke til å spille spillet noen gang igjen.
Karakter: 1

True Pinball (PS1).

Når det gjelder pinball videospill, så synes jeg dem er ok. Hvorfor? Fordi videospilversjonene av pinball ikke har den helt samme stemningen eller sjarmen som når du spiller på en ekte pinball maskin. Hittil så har jeg anmeldt Pinball på Nintendo Entertainment System og Mario Pinball Land på Game Boy Advance, men i dag så skal jeg anmelde et pinball spill til Play Station 1 og da tenker du sikkert "er denne bedre eller dårligere enn de 2 andre jeg har anmeldt?"
Hvis du vil vite det, så er det bare begynne å lese min anmedelse om True Pinball på PS1 som ble utgitt til Europa den 24. Juni 1996.

Gameplay:
Det er egentlig ikke så mye å si om gameplayet til dette spillet. Det er for det meste bare Pinball, men med 4 brett å velge og spille mellom. Det finnes en politi/SWAT pinballe brett, et viking brett, et party strand brett og et sporty stunt brett. Målet er å holde ballen i spill så lenge du kan. Man får poeng om du treffer bumpere eller fullfører et viss oppdrag som dukker opp av og til om du treffer en viss gjenstand.

Grafikken er bra (til å være 32-bit), musikken er god, men dette spillet synes jeg ikke er så morsomt å spille hele tiden. Det er bra at man slipper å betale spillet bare for å spille mer, men jeg synes ikke spillet er så genialt.

Konklusjon:
Det er egentlig ikke noe særlig å snakke om dette spillet fordi det er 100% pinball uten noe nytt eller spesielt. Spillet tror jeg bør spilles dersom du har fest og vil holde en konkurranse om hvem som kan få høyest high score i spillet. Spillet er i hvert fall ikke gøy å spille alene. Det er en sannhet.
PS: Hva betyr liksom "True" i True Pinball? At det er sant at dette er Pinball eller at dettte er true at spillet er Ok? I don't know for sure.
Karakter: 4-

Erlends Topp 9 Favoritt Videospill.

Nå er det på tide med en toppliste. Siden jeg er kommet så langt, så har jeg bestemt meg for å vise deg de videospillene jeg liker best fordi du har vel lurt på det en stund nå, har du ikke? Så len deg tilbake dette er min toppliste av de videospillene jeg elsker. Hvorfor topp 9? Fordi jeg synes en topp 10 blir litt for langt og for klisjé.

Nr. 9: Conker's Bad Fur Day (N64).
Når det gjelder Nintedo 64 og deres Action og Plattform spill, så er det denne som er en av de beste i samlingen. Spillet drar deg inn i et actionfylt plattform spill, som også parodierer filmer som Matrix, The Terminator, Gladiator og mange andre kjente filmer. Spillet er også fylt med blod og komedie og en multiplayer mode du aldri glemmer. Hvorfor liker jeg dette spillet? Jeg liker spillet fordi det er underholdene, har et bra gameplay, har masse action og vold og fordi de har brukt kjente filmer som inspirasjoner til bosser og leveldesign ideér, så synes jeg det blir bare mer underholdene å spille spillet. Grafikken og lyden i spillet er imponerende til å være 64-bit. Spillet er bra for folk som liker filmer og vold.

Nr. 8: Brütal Legend (Xbox 360).
Hvis du liker videospill, Jack Black og Heavy Metal, så tror jeg du kommer til å elske dette spillet. Dette spillet tar ideén å blande Metal og plattform til en veldig spesiel kategori i spillverdenen. Spillet er fylt med oppdrag av forskjellige sorter, Heavy Metal sanger fra kjente band som Motörhead, Ozzy Osbourne, Megadeth og Black Sabbath og imponerende grafikk. Jack Black spiller hovedpersonen i spillet og kommer med en del morsomme setninger i spillet. Grunnen til at jeg ilker dette spillet er fordi jeg elsker å høre på Heavy Metal, spille videospill og høre/se på Jack Black i hva som helst. Spillet anbefales til de som skulle ønske det fantes et Heavy-Metal- plattfrom spill.

Nr. 7: Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest (SNES).
Av alle Donkey Kong spillene jeg har spilt, så tror jeg dette må være den beste. Selv om spillets plott er enkel, så er gameplayet utrolig. Dette Sidescroller spillet har kjempegode leveler, gode kontroller, grafikken og musikken i spillet er fantastisk. Hvorfor liker jeg dette spillet? Mest fordi når du spiller som Dixie Kong så kan man fly å sørge for å dø sjeldent, bossene er passe vanskelige og levelene er bra laget til.

Nr. 6: Super Monkey Ball 2 (GCN) og Sonic the Hedgehog 2 (Genesis).
Når det gjelder disse 2 spillene, så var det ikke så lett å finne ut hvilken av de jeg likte best, så jeg har bestemt meg for å putte dem på delt 6. plass. Jeg synes for det første at Super Monkey Ball 2 er et bar hjernetrim-rulle spill, grafikken er kjempebra til å være Game Cube og Musikken er fantastisk. Sonic 2 (skal anmeldes) er et kjempebra sidescroller spill, kontrollen er bra, grafikken og lyden i spillet er klassisk og levelene er imponerende laget til. Grunnen til at jeg liker disse 2 spillene er fordi jeg synes de har begge bar gameplay og multiplayer mode og fordi de er så utfordrene at du får den følelsen at du ikke vil gi opp med å spille. Du vil liksom fortsette til du har klart det. Spillene synes jeg med andre ord er klassiske.

Nr. 5: New Super Mario Bros. Wii og Mario Kart Wii.
Okay dette lover jeg er de 2 siste spillene som får en delt plass. Men grunnen til at disse 2 kommer på delt er fordi de er kanskje er de beste på Wii. New Super Mario Bros Wii liker jeg fordi det er en sidescroller og det ser ut som om det er Nintendo som er best på, du kan mekke spillet med tilsammen 4 spillere, men selv om spillet er vanskelig, så er det kjempegøy for alle som en gang har spilt Super Mario Bros. Levelene og grafikken er meget bra. Mario Kart Wii liker jeg godt fordi det er mange gode baner å kjøre på, flere personer å velge mellom og banene er underholdene. Dette spillet kan man også spille online, som fungerer kjempe bra og siden spillet passer for hele familien, så synes jeg at spillet er en Masterpiece.

Nr. 4: Mario Party 3 (N64).
Hvis du har lurt lenge på hvilket Mario Party spill jeg liker best å spille, så må jeg si at det er 3'ern som er best. Hvorfor? Fordi mini-games'ene er underholdene, brettene er gøyale og fordi grafikken er god + at du kan spille som Waluigi (du vet sikkert allerede at Waluigi er den Nintendo figuren jeg liker best). Musikken er en av de beste jeg har hørt noensinne og jeg bare synes dette spillet er gøy å spille og jeg kan spille dette når som helst.
Men det er fremdeles 3 spill igjen på lista, så følg med så finner du ut hvilken jeg verdsetter mest.

Nr. 3: Banjo Kazooie (N64).
Ja, jeg vet det er veldig mange Nintendo 64 spill på denne listen, men det er fordi jeg synes det er så mange gode spill på den konsollen. Men nå tilbake om spillet.
Det Banjo og Kazzoie spillet jeg rett og slett elsker og som jeg ikke kan få nok av, er rett og slett det første Banjo Kazooie spillet. Selve grunnen til at jeg liker dette spillet veldig godt er fordi det er et bra plattform spill, passe vanskelig, kjempebra musikk og grafikk, banene er bra designet og dette var et av de første spillene jeg vokste opp med. Spillet er en klassiker og kommer aldri til å glemme dette underholdene spillet.

Nr. 2: Madworld (Wii).
Dette må være det beste spillet til Wii synes jeg. Hvorfor? Fordi selv om spillet har bare Sort og hvit, rød og turkis som farger, så synes jeg spillet har bra action, vold, gameplay, baner og musikk. Spillet er voldelig som bare det og det elsker jeg og det her har så mange vanskelige bosser, at det gir deg så mye adrenalin at du ikke bare vil gi opp, men at du vil grisebanke hver eneste boss før du fullfører spillet. Kort sagt: Spillet har masse vold og action og jeg elsker spillet pga det.

Nå tenker du vel sånn "Ok, hvis ikke Madworld eller Brütal Legend er best. Hva er det da som du synes er det beste videospillet noensinne?"
Vel det skal jeg si deg, men før jeg gjør det, så skal jeg si hvorfor de andre spillene kom på de plassene de kom på. Conker's BFD puttet jeg nederst på listen fordi det er ikke alt ved spillet som jeg synes er perfekt. I Brütal Legend kan man ikke hoppe og det synes jeg var litt dumt. DKC2 er bra, men ikke 100% perfekt, Super Monkey Ball 2 og Sonic 2 har av og til altfor vanskelige og kjedelige baner. New SMB Wii og Mario Kart Wii er litte grann for vanskelige fordi det er ikke alltid like lett å spille med så mange folk på skjermen. Mario Party 3 kan bli vanskelig å spille dersom spaken er utslitt. Banjo Kazooie har for få bosser og Madworld er av og til litt stiff å spille. Men nå skal du endelig få vite hvilket spill jeg liker best.

Nr. 1: Super Mario 64 (N64).
Av alle Mario spill så er det denne jeg elsker mest av alt. Gameplayet er bra, musikken er en av de beste jeg har hørt noensinne, grafikken og kontrollen i spillet er helt passe og jeg synes rett og slett dette er et gøy spill. Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor det er dette spillet jeg liker best, men det er vel fordi det var det første videospillet jeg spilte noen gang og vokste opp med. Jeg vet man kan finne en haug med glitch i spillet, men hvis man ignorer alt det der, så har man det gøy gjennom hele spillet fra begynnelse til slutt. Dette spillet kommer jeg aldri til å glemme fordi det er en masterpiece. Kort sagt: Jeg liker spillet fordi det var det spillet jeg vokste opp med.

Det var min toppliste av de spillene jeg liker best og jeg håper du likte å lese topplisten.
Vi ses neste gang til en ny anmeldelse!

Ms. Pac-Man (Arkade).

Hvis du husker hvem Pac-Man er, så vet du sikkert allerede hvem Ms. Pac-Man er. Kort fortalt så er hun kona til Pac-Man. Det ble laget en oppfølger til Pac-Man som het Ms. Pac-Man fordi Namco ville prøve å få jenter til å spille videospill også, og ikke bare gutter. Selv om Ms. Pac-Man ble utgitt i 1981 (samme år som Donkey Kong) og Pac-Man ble utgitt i 1980, så kan man tenke På Pac-Man og Ms. Pac-Man som et bror og søster spill. Men er Ms. Pac-Man like bra som Pac-Man? Det får du vite dersom du leser denne anmeldelsen.

Gameplay:
Spillet er veldig likt Pac-Man. Man går rundt en labyrint og spiser alle marshmallowsene for å fullføre levelet. Mens du prøver å gjøre dette, så er det 4 spøkelser på jakt etter deg. Du husker sikkert hva de heter, men hvis du ikke gjør det, så skal du få høre det igjen. De heter: Inky, Pinky, Blinky og Clyde. Dersom du blir truffet av dem 1 gang, så er du død. Dør du 3 ganger, så er det Game Over.
Det er ikke noe annet mål med spillet bortsett fra å få en high score. Får du f.eks. over 50 000 poeng, så kan du prøve å slå den rekorden. For å få poeng så spiser du opp alle marshmallowene, frukt som dukker opp av og til eller prøver å spise opp de 4 andre spøkelsene med en power-up som gjør deg uslåelig.

Hva jeg ikke likte med dette spillet:
Hvis du lurer på det, så er dette spillet litt lettere enn Pac-Man, noe som er bra, men grafikken her synes jeg ikke er like perfektt som Pac-Man. Jeg synes gameplayet kunne vært litt annerledes fordi av og til føles det ut som om jeg spiller en Pac-Man piratkopiert spill.

Konklusjon:
Spillet er bra, men litt dårligere enn Pac-Man. Det var bra at spillet var litt lettere enn Pac-Man, men jeg tror jeg foretrekker Pac-Man isteden for Ms. Pac-Man.
Karakter: 4+