Bible Buffet (NES).

Visste du at NES (Nintendo Entertainment System) hadde et spillbibliotek på 800 videospill? Grunnen til at jeg forteller deg dette var at Nintendo hadde spill til NES som var fra dem (det vet man fra før av), men så begynte videospillkompanier som f.eks. Color Dreams, Tengen og Wisdom Tree å lage spill til NES uten at Nintendo visste om det. Det fleste var dårlige og svært få var gode. I dag skal jeg nemlig anmelde et ulansert NES-spill som heter Bible Buffet som ble utgitt i 1993.

Gameplay: Spillet er egentlig et brettspill der målet er bare å komme seg fra begynnelsen av brettet til slutten. Dersom man lander på et felt, så betyr ikke det at du bare lar neste man får begynne sin tur. Nei, faktisk så kommer man til et merkelig sted der målet er å unngå mat som prøver å drepe deg. Målet da er å komme seg til slutten av levelet uten å dø.
Noen ganger i spillet dukker det også opp en quiz der ikke spørsmålet står, men bare alternativer som f.eks. "True/False." Hvor er spørsmålene? De er faktisk i manualen, så hvis man ikke har manualen, så er det liten sannsynlighet for å svare rett. Det jeg ikke skjønner er "hvorfor kunne de ikke bare hatt sprøsmålene på skjermen, slik at man kunne svare lettere på spørsmålene?" Forresten så synes jeg at selve brettet i spillet minner meg om et brettspill ved navn "Candyland." Helt til slutt anngående gameplayet i spillet vil jeg bare si at du spiller som både en spillbrikke og som en liten figur i spillet og isteden for en terning, så bruker man et lykkehjul, når du skal flytte deg på brettet.

Grafikken i spillet er Ok og fargerik, men det hjelper ikke særlig når spillet har mange ting som ikke er spesielt bra/gøy. Det som gjør spille ikke fullt så bra er at etter at man har spilt spillet en stund, så blir det kjedelig med en gang fordi du gjør 100% det samme hele tiden. Du beveger deg litt på brettet, fullfører både mini-games og svarer på en dårlig quiz. Spillet får ikke så mye variasjon med andre ord og kunne vært bedre hvis det skjedde noe mer enn dette. Spillet blir spesielt kjedelig hvis man spiller det alene fordi da føles det ut som om du kaster bort veldig mye av tiden din.
Ja, man kan spille opptil 4 spillere i spillet ved hjelp av en accesory som gjør at man kan plugge inn 4 NES kontrollere inn til maskinen, men jeg tror neppe det er noen som får lyst til å spille dette spillet egentlig etter alt jeg har fått sagt i denne anmeldelsen. Det er nesten ikke bakgrunnsmusikk i spillet (noe som er deffinitivt kjedelig) og lydeffekten tror jeg er det eneste som er bra med spillet fordi de høres klassiske ut og gir deg en litt nostalgisk følelse.
Helt til slutt vil jeg bare si at spillbrettet er ganske stort og langt så det tar uendelig lang tid å spille spillet ferdig.
Det tar sånn ca. 45 minutter å fullføre spillet, så hvis man har er en gruppe på 4 og spiller spillet, så tar det nesten 1 og en halv time bare for å bli ferdig med spillet.

Konklusjon: Spillet er for langt og kjedelig. Spillet underholder deg ikke nok synes jeg og det eneste jeg synes er bra med spillet er lydeffektene og når spillet er ferdig fordi da trenger man aldri å spille Bible Buffet mer. Spillet er i det minste gøy å spille 1 gang, mer en det blir for mye! Det er forresten ingenting i spillet som har noe med Bibelen å gjøre fordi hele spillet dreier seg om forskjellige mattyper som Pizzaskiver, vannmeloner og poteter som prøver å drepe deg i mini-gamene, svare på spørsmål man ikke kan svare på og fullføre et brettspill som er lang og handler om mat. Kanskje spørsmålene i manualen har noe med biblen å gjøre, men "hvem vet?" sier nå jeg.
Karakter: 2+

Pong (Arkade).

Da var det "Pong" ja, som skulle anmeldes. Pong var et av de første videospillene som noe gang ble oppfunnet. Spillet bla laget av Atari og ble lansert på arkademaskiner i 1972. Man kan kanskje ikke spille eller finne det i dag, men man kan få prøve spillet fra et Xbox-(ikke 360)spill som heter "Atari Anthology" (utgitt 16. November 2004).

Spillet er veldig lett å lære seg. Målet er bare å få flere poeng enn motstanderen. Første man til 11 poeng har vunnet.
Selv om spillets grafikk er bare 2-bit, så ser det bra. Lydeffektene er bra, å styre pinnen du bruker for å holde ballen i spill med fungerer greit. Spilet er gøy, og blir utfordrene hvis ballen går for fort. Det er ingenting egentlig å klage på om "Pong" fordi alt fungerer helt fint.

Det her er egentlig alt som kan bli sagt om "Pong" fordi det er både lett å spille det, lære seg det og anmelde det. Selv om du ikke kan spille spillet alene eller at spillet har bakgrunnsmusikk, så er det ikke så nøye fordi hvis man spiller det med en venn eller en fra familien, så har man det allikevel kjempegøy. Anbefales hvis du vil prøve spillet.
Karakter: 6
(Dette må forresten være den korteste videospillanmeldelsen min. Jeg tror "Donkey Kong 64" anmeldelsen min må nok være den lengste videospillanmeldelsen min).

Her er forresten hvordan karaktersystemet er på "Gode Retrospill" for dere som er nye:
6 (Masterpeice)
6- (Kjempebra)
5+ (Veldig bra)
5 (Ganske bra)
5- (Bra)
4+ (God)
4 (Greit)
4- (Greit nok)
3+ (Ok, men på kanten av greit nok)
3 (Ok)
3- (Ok, men på kanten av dårlig)
2+ (Dårlig)
2 (Ganske dårlig)
2- (Veldig dårlig)
1+ (Kjempe dårlig)
1 (Bedritent)

Arkanoid (NES).

Arkanoid var et Break-Out lignende spill som dukket opp på NES i 1986. Spillet er kanskje ikke et av de mest kjente spillene på NES, men et som i det minste er gøy å spille.

Gameplay:
Målet med spillet er å fjerne alle de fargede blokkene på skjermen før man kan gå videre til neste level. Du bruker en ball for å fjerne blokkene og for at ballen ikke skal falle ned i et hull under blokkene, så styrer du som en plattform som holder ballen i spill hver gang du får plattformen til å treffe ballen.
Du beveger deg med D-paden og for å få ballen til å starte spillet, så trykker du på A eller B.
På veien i spillet, så kan man få tak i Power-ups som hjelper deg med å fullføre brettet lettere. Du kan f.eks. få laser, dobbelplattform eller multi-ball.

Hva er bra og dårlig med spillet:
Spillets grafikk er Ok, men ikke spesielt interessant å se på eller snakke om. Lydeffektene passer fint, det er veldig lite bakgrunnsmusikk i spillet noe som kan enten være bra eller dårlig (det kommer an på om du er den som spiller spillet eller er en som gjør noe annet).
Det som ikke er så bra med spillet er måten du beveger plattformen på. Kontrollen i spillet er litt følsom så hvis man f.eks. beveger seg vanlig til høyre, så fyker plattformen fort til høyre. Det tar en stund å venne seg til kontrollen, men når man gjør det, så er spillet helt Ok å spille, men hvis man ikke venner seg til den, så blir spillet litt vanskelig å spille.

Spillet blir også kjedelig å spille etter en stund fordi den underholder deg ikke på samme måte som f.eks. Tetris eller Dr. Mario som har bakgrunnsmusikk når man spiller spillet, men siden det ikke er bakgrunnsmusikk når man spiller spillet, så blir man fort lei av å spille spillet.
Det er heller ikke så mye variasjon i spillet. Det er for lite variasjoner på fargene og man får ikke valgt vanskelighetsgrad på spillet. Det er sånn at når man starter spillet, så bare gjør den det uten å gi deg noen form for valg av musikk eller vanskelighetsgrad.

Konklusjon:
Det her er egentlig alt som kan bli sagt om Arkanoid. Jeg syntes spillet var Ok å spille, men det var fordi jeg spilte det i små doser, og det er egentlig det smarteste synes jeg fordi spillet ikke hadde så mye å tilby syntes jeg og det skjer ikke så mye intenst heller, noe som kunne gjort spillet litt mer underholdene. Det var dumt at man ikke kunne velge musikk eller vanskelighetsgrad syntes jeg. Derfor gir jeg spillet karakter: 3-

PS: Til de som ikke vet det så har min andre blogg "Movie Marathon" startet for lenge siden og det har nå kommet en del anmeldelser på den. Adressen er: moviemarathon.blogspot.com

Where's Waldo (NES).

Hvis du ble født enten på slutten eller på starten av 90-tallet, så kjenner du sikkert til bokserien om "Where's Waldo" ("Hvor er Willy" oversatt til Norsk). Poenget med bøkene var å finne en mann i en rød og hvit-stripet genser og lue, med briller, en blå bukse og en sukkerstang farget stokk. Man skulle finne ham i f.eks. byer, stasjoner og strender, noe som tok veldig lang tid for de fleste. Bøkene ble laget og tegnet av Martin Handford (født 1956) og siden ble bøkene om Willy kjent over hele verden. Det kom også hvor er Willy leker, bøker (som jeg har fortalt deg om), til og med en TV-serie om hvor er Willy ble utgitt.
Spørsmålet som gjenstår er "hvorfor forteller jeg deg dette?"
Det er fordi ikke bare kom det leker og sånt, men også et videospill som het "Where's Waldo" og dukket opp på NES. Selv om bøkene var gode og underholdene, så var ikke videospillet noe tess synes jeg. Du vil vel også vite hvorfor tenker jeg? Spillet ble utgitt i September 1991.

Gameplay:
Spillet har ikke noe annet mål enn å bare finne Willy i ca. 9 forskjellige leveler.
Man bruker en liten hvit boks som du bruker som på en måte som en mus på PC. Man skal også finne Willy før en viss timer er ute. Dersom tida går ut, så er spillet over, men da er det bare å prøve igjen.

Hva er bra og dårlig med spillet:
Det som er bra med spillet er at den følger samme prinsippet som bøkene, og det er å finne Willy. Men han er det eneste målet med spillet. Noe som jeg synes er dumt fordi i bøkene så kunne man etter at man hadde funnet Willy, lete ette andre Willy figurer som for eksempel Trollmann Hvitskjegg, Wilma eller Willys onde tvilling (Odlaw på Engelsk, Kjeltringen Skurk på Norsk). Det som er dårlig med spillet er at grafikken er ganske dårlig fordi i bøkene kunne man se hvem som var Willy eller ikke, men i spillet så vet man ikke helt hvordan Willy ser ut i spillet og hvor han er. Man må bare tippe helt vilt! En annen ting er at spillet blir kjedelig veldig fort fordi kontrollen i spillet reagerer litt dårlig og det blir kjedelig å måtte lete etter Willy hele tiden.
Men det finnes 3 leveler som er annerledes enn hovedlevelene, men de er ikke spesielt gøyale å spille. De er bare irriterende. Spillet er dessuten veldig kort og etter at man har funnet Willy 9 ganger, så bare slutter spillet uten en ending.
Det her er egentlig alt jeg har å si om spillet. Det eneste som gjenstår er min konklusjon.

Konklusjon:
Selv om spillet har samme konsept som bøkene, så er spillet allikevel kjedelig fordi det er ikke så mye å gjøre i spillet og jeg skulle ønske man kunne lete etter flere enn bare Willy. Jeg vil si at spillet er bedre enn Rally Cross (PS1) og Supersonic Racers (PS1), men ikke mye. Jeg anbefaler deg heller å lese bøkene fordi de er enda morsommere enn dette spillet.
Karakter: 2+
PS: Det finnes en nettside som heter Nintendo8.com der du kan prøve en haug med NES spill, noen er bra, noen er dårlige, men alle er verdt å skjekke ut.

Rally Cross (PS1).

Så langt har jeg anmeldt disse bilspillene: Mario Kart, Penny Racers, Carmageddon og Diddy Kong Racing. Og gjett hva? I dag skal jeg anmelde enda et bilspill ved navn Rally Cross på Play Station 1. Spørsmålet som gjenstår er om dette spillet er bra eller dårlig. I løpet av denne anmeldelsen, så finner du det nok ut. Spillet ble utgitt till Europa i 20. Juli 1997.

Gameplay:
Det er egentlig ikke så mye å si om hvordan spillet er. Det er for det meste bare et racingspill der man først velger bane, så hvilken bil man vil kjøre i, og så om du vil kjøre banen framlengs eller baklengs. Banen blir ikke spesielt vanskeligere dersom man velger for hvordan du vil kjøre den, men jeg anbefaler helst framlengs. Til slutt er målet å gjøre sitt beste for å komme på førsteplass.

Hva som var bra og dårlig med spillet:
Spillets grafikk får spillet til å se ut som et arkade spill, noe som kan være bra hvis man har spilt mange bil og arkadespill i sitt liv. Lydeffektene er Ok, men bakgrunnsmusikken er bare døv rock ´n roll musikk som ike er verdt å høre på. Spillet er også bare bra hvis man spiller med en venn elller holder en konkurranse med familien om hvem som er best, men spiller man spillet alene, så er ikke spillet egentlig gøy.
Rally Cross blir også kjedelig å spille hvis man spiller det for lenge synes jeg. Hovedgrunnen er fordi banene er ikke spesielt kreative og morsomme som f.eks. i Mario Kart, og kontrollen i dette spillet er for følsomt. Hvis man f.eks. svinger litt, så svinger bilen i spillet litt for mye og kræsjer man, så er man dømt. Det jeg mener med det er fordi du ikke får kontroll over bilen, og man kommer til å falle opp ned minst 4-5 ganger på 1 runde. Pluss for å snu tilbake bilen, så må man trykke på en av de fire hovedknappene samtidig som man snurrer spaken fra høyre til venstre et par ganger.
Det er ellers ikke så mye mer å si om spillet så her kommer min konklusjon.

Konklusjon: Spillet er kjedelig og ikke så spesielt gøy å spille. Den eneste gangen spillet er gøy er om man spiller med en venn eller en i familien din eller noe. Anbefaler deg svakt å prøve spillet.
Karakter: 2